Sønnen i huset nærmer seg 5 år med stormskritt.
Han er en tenkende gutt, samtidig har vi en flott barnehage som hjelper ungene til å sette navn på følelsene sine og snakke om de.
Ofte så sier han noen få ord til meg når han skal legge seg.
I dag kom det:
"mamma, h*n bare slår meg hele tiden"
Dette åpner for en god samtale mellom han og meg.
Jeg vet hvordan min sønn er - men jeg kjenner ingen av de andre barna i barnehagen på samme måten.
Vi snakker sammen om det han tenker på, det han synes er dumt, og jeg hjelper han til å forstå hvorfor det skjedde.
Det viser seg at denne hendelsen kommer av en diskusjon disse to i mellom (og det skjer jo støtt og stadig søsknene i mellom her i hus).
Jeg er samtidig veldig glad for at han vil dele disse tingene med meg, at han sier de helt av seg selv, at han føler det er trygt å snakke om ting han synes er "ekkelt" .
Nå viste det seg jo at dette ikke var så alvorlig som det i første omgang hørtes ut, men han spurte meg allikevel om jeg kunne være så snill å snakke med de voksne i barnehagen i morgen slik at de kanskje kan løse konflikten før den oppstår igjen.
Jeg synes det er godt å snakke med barna mine - selv om de er små og kanskje ikke har så lett for å sette ord på alt, så er det og godt for dem å føle at vi ordentlig lytter til dem, og at de kan fortelle hva de enn tenker på.
Håper flere er flinke til det samme. :)
Ha en strålende kveld. :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar